Hennes litterære sandkasse

Uskrevne brev

2011-04-01T06:39:00.000-07:00

Jeg skriver brev som ikke burde skrives,
om årene som gikk, og ikke ble.
Burde den forbli uskrevet, tiden?

Pusten løper i fra meg.
Tårene renner og fingrene blør.
Du er vakrere enn jeg har fortalt deg.

Jeg gråter deg tårer
som sakte blir til usynlige sjøer,
og kler av meg sakte for deg.

Naken spiser jeg tiden,
og blir stående igjen slagen.
Av meg selv. Og av deg.

På den andre siden

2010-11-12T05:03:00.000-08:00

Jeg strekker meg over landskapet av laken og puter. Jeg leter deg frem, der, på den andre siden. Blikket ditt forbyr meg å snakke, så jeg lar fingrene mine langsomt skrive inn trøst og oppmuntring i det kortklipte håret ditt og langs pannen din.

Ord hjelper oss ikke lenger, og jeg lurer på om de noensinne har gjort det. I tomheten vi har skapt, er det bare fingrenes bevegelser igjen.

Perfeksjon

2010-10-08T15:25:00.000-07:00

Nattregnets vanndråper
lander, beføler
og forandrer ansiktet
til et fuktig inferno
av vannglans.

Det myke måneskinnet
speiler seg
og fremkaller
en tidløs nytelse av
å leve her og nå.

Følelsen sprer seg
og klamrer seg fast
- og stunden foreviges.
Med en smak
av perfeksjon.

Nærheten din

2010-07-02T11:40:00.000-07:00

Jeg sovner med hodet på brystet ditt
og vugges i søvn til lyden av stillheten din.

Den sterke pulsen din i øret når du puster tungt,
gjør meg vill og vakker.

Og når øyevippene dine skraper mot nyvasket laken,
knopper huden seg - jeg nyter lyden av deg.

Mest av alt vil jeg bare ligge stille
- og puste inn nærheten din.

For meg selv

2010-01-29T00:20:00.000-08:00

Jeg går våren i møte mens mørket faller langsomt i det innerste rommet.

Nærhetens fravær gjorde meg tom, og da den kom, ble forsvaret slitt i stykker. Gråten vekket gleden ved å ta i mot og være til

- også for meg selv.

Varsomt - til en venn

2009-10-24T11:51:00.000-07:00

Stillheten mellom tonene, tankene og tastene som presses ned, lar små ord bli stående igjen på skjermen.

Tankene mellom ordene som forteller at jeg er nær, forblir innenfor en stund til. Det er uvirkelig å oppleve at solen kan lyse og varme så sterkt uten å synes.

Det er nesten så jeg mister pusten. Dette ér virkelig og jeg vil ikke annet enn å legge armene mine varsomt om livet, tankene, ordene
- og deg.

Motsetninger

2009-10-07T03:04:00.000-07:00

I drømmene får jeg svar på spørsmålene jeg hadde da jeg sovnet. Når jeg våkner tidlig om morgenen, forsvinner allikevel min nattlige visshet i takt med morgentåken.

Drømmenes logikk tåler ikke møtet med det fysiske lyset når jeg slår opp øynene. I et kort øyeblikk kjennes innsikten befestet i sinnet, før våkenlogikkens rasjonalitet tar over.

Nattens indre hendelser kan i blant henge igjen som en stemning – en følelse som mister farge i takt med formiddagens opplevelser. Ved lunsjtider er det som om drømmenes verden gjelder en helt annen person – ett helt annet liv.

I våkenlivet har jeg andre spørsmål og derfor andre svar. Ved morgengry og i nattens mørke, møtes de to verdenene i et flyktig øyeblikk.

Natt og dag – et søskenpar. Hver morgen dreper dagens Kain, nattens Abel. Midt i paradiset som skal komme, smelter de sammen og blir til ett. Dagens og nattens mostetninger gjør oss hele.

Lyset og mørket. Mannlig og kvinnelig. Alfa og Omega - i balanse og i samhandling.

Monotoni

2009-10-03T15:39:00.000-07:00

Jeg puster tungt og kaster meg ut fra høye klipper mens jeg blør andres blod og synger ville viser. Regnet faller som en gjennomsiktig kappe og kulden senker kroppen mens nesen oppdager dufter jeg har glemt.

Jakten er en flukt som fører meg gjennom kuppert terreng.
I anstrengelsens kav kaster jeg drømmende blikk oppover -
men i lengselen finner jeg bare kaos.

Forvirret og stum, sleper jeg meg ut på kodefylte veier for å finne mening. På broer av betong tar jeg de vakreste avgjørelser
- og i redselens rus balanserer jeg på grensen.

Først når solen spiller sin siste sang, finner jeg de bortkomne tonene som vekker musikken i meg.

Spørsmål og svar

2009-09-12T09:15:00.000-07:00

Hvorfor løper jeg etter deg, selv om jeg vet at det vil gjøre vondt?

Du sier du kan se rett igjennom mennesker. Du sier at du ser rett igjennom de fleste - men at jeg er annerledes.

Hvorfor merker du meg ikke, når jeg hopper fra klippen i håp om at du fanger meg?

Svarene er forskjellige, men spørsmålet det samme -kjærlighet.

Du, er mitt svar. Hva er ditt?

Når stemmene forsvinner

2009-08-29T07:46:00.000-07:00

...stryker nok et selsomt minne sin uslepne kant over livets bleke og skjøre hud. Dine ordløse hender skjelver under min bøyde nakke. Stillheten vender ansiktene våre innover uten å finne veien tilbake.

Galskapens dans

2009-07-29T04:39:00.000-07:00

Morgensolen kaster et et gryende ildslør over glemsomhetens horisont. Langsomt fordøyer vi varmen mens vi med uklare og bedende blikk setter føttene på den kalde bakken. Til forførende toner lokkes vi igjen til å våkne av den rastløse, elskovsyke, tårefylte, ville, virvlende, elskverdige og begjærlige dansen til forelskelsen brennende takter.

Stillheten

2009-07-18T14:46:00.000-07:00

Stillheten beføler
og forfører meg.
Den eier tankene.

Stillheten rer opp
og pakker rundt sjelen.
Den legger meg til ro.

Stillheten stryker mykt
over pannen og hvisker ømt:
Jeg har kommet for å bli.

Sjeleverk

2009-05-29T12:09:00.000-07:00

De danser tett i ring
og deres verkende sjeler
gjør det lett for spådommene å ta seg frem.

De danser frem og tilbake i tiden
mens de bekjenner og fordøyer
uten å vite at de elsker hverandre.

De tvinges til å si det
det som ikke burde sies
men som gjør at sjelene deres verker.

Blikkene møtes og forsterker smerten
når de hører hverandres stemmer
snakke om når de har det som best.

De kjenner ingen sjenanse
selv om begge har avslørt sitt innerste
hardt og verkende.

Ingen av dem er klare.

Sprenge grenser

2009-05-22T07:21:00.000-07:00

Jeg vil ut og sprenge grenser!
Løpe naken og uhindret mot en strålende solnedgang.
Løpe gjennom natten frem til solopgang - og helt til
kjærligheten overgår kynismens avgud og alt går tilbake i sitt gamle spor.

Jeg drikker meg beruset på natt og skrevne ord.
En del språk og to deler nakent mørke - blandet i gin.
Jeg rører sammen, topper den med is og serverer den straks til forførte og allerede berusede.

La oss så gå ut i mainatten og skrike ut vår nakenhet til våren.
Sammen skal vi sprenge de grenser som er selve livet.
Vi skal rive ned og bygge opp.
Vi skal leve i jubel og galskap til døden eller livet skiller oss.

Jeg så ingenting

2009-05-11T00:13:00.000-07:00

Jeg skulle elsket deg i de krystallklare nettene,
kjærtegnet den kalde huden
og fått deg til å tine under mine magiske fingres berøring.
Jeg skulle sett øynene dine slik ingen andre har sett dem.

Jeg skulle latt deg få meg helt.
Kjent pusten mot den varme huden min.
Leppene dine der du helst ville.
Jeg skulle ha oppbevart tankene dine i mine.

Vi skulle elsket inderlig og rått.
Sammen hadde vi vært uknuselige
når tiden slo hull på alt som var omkring.
Alt som var og aldri har vært.

Jeg så hendene dine.
De var mine for en stund -
sammenflettet i uendeligheten mellom oss.
Jeg så hendene dine og jeg så ingenting.

Ingenting.

I morgen

2009-05-09T06:46:00.000-07:00

En stille uro gnager i mitt indre.
Jeg vil ut, men kan ikke.
Jeg vil kjenne den frie luften omslutte meg.
Kjenne tiden ta meg med storm og
frihetens kraft gjennomstrømme meg
- for å gi meg mot.

Uroen skaper avstand mellom meg og
sinnets tanker -
jeg vil gå, men holdes fast
til uroen har gitt seg i vei,
og jeg får sjelelig fred.
Freden kommer i morgen.
- I morgen er en ny dag.

Der klokkeslagene punkterer sjelen

2009-05-07T02:50:00.000-07:00

Vi skal vente i en evighet
i en verden uten tid.
Der det tikker ømhet som takker
for at det alltid var dømt
til aldri å bli -
mer enn avstandens vakre lengsel.

Ønskevignett

2009-03-08T09:24:00.001-07:00

Jeg ønsker at når jeg reiser meg fra denne stolen, så står du bak meg.

Du legger armene dine rundt meg, og lar den ene hvile over brystene mine. Den andre lar du gli ned til det varmeste av alle steder. Fortsatt påkledde, kjenner vi begge heten som er skapt av kroppene våre, når du kysser meg i nakken og snuser inn lukten av parfymen jeg tok på for deg – og som er så intens at jeg kan kjenne små perler av svette i pannen min.

Jeg er ikke sikker på hvor lenge vi står slik, svaiende, mens kroppene følger våre indre svingete stier. Gjennom bevegelsene våre, kjenner jeg den vakre fastheten som tett inntil meg tar form i underlivet ditt. Jeg snur meg og vi omfavner hverandre, mens vi kysser så lidenskapelig at jeg strutter av begjær.

Det jeg egentlig ønsker - er å smake deg. Å la deg fylle munnen min, føle din myke fasthet inntil mine lepper, min tunge og mitt kinn. Jeg hadde drukket deg om du hadde latt meg, men en liten smak er alt du tillater. Du skyver meg ned på myke puter, og mens vi står på knærne, kler vi av hverandre, mens vi kysser og kjærtegner hverandres kropper. Smilene våre er ungdommelige og uskyldige, selv om vi ikke lengre er det.

Jeg tar hendene dine opp mot munnen min, og kysser hver finger. Tilfreds over at du er til - og at du tar meg i dine armer, mens du hvisker meg alt jeg elsker å høre. Du legger meg ned og tilfredsstiller meg intenst mens du drikker i deg hver dråpe, uten å la en eneste gå til spille. Så kysser du leppene mine, og jeg smaker min kjærlighet på din munn – vår kjærlighet. Bevegelsene dine trygler om mer mens du smyger oppover, og jeg inviterer deg forsiktig og gyngende med kropp og sanser.

Vi har forsvunnet og har blitt til ett.

Glimt av lys

2009-02-20T03:07:00.000-08:00

Fanget i forventningenes sterke grep
står du alene i mørket.
Du er lenket til søyler av normer og idealer
i et univers du ikke lengre forstår.
Du smaker kun samholdets sødme i små glimt.

I samfunnets mørke
forsvinner glimtet av håp om noe annet.
Du lar lyset av fellesskap slukne i natt -
skapt av tapte drømmer i fortvilede fluktforsøk.
I din konstante higen etter lyset
fanges du dypere i omsorgens mørke ruiner.

Det hender

2009-02-10T03:14:00.001-08:00

Det hender
at vinger bærer
når isen brister.

Det hender
at knyttede never
åpnes igjen.

I blandt
puster livet
forsiktig

- som et kyss
til et elsket
barn.

Magi

2009-02-07T02:56:00.000-08:00

Bekkens rislende lyder danser sin grasiøse tåspissdans
med hennes trommehinner.
Vinder leker med seg selv gjennom hennes hår.
Solens stråler blir filtrert gjennom den gamle eikas blader
og danner vakre mønstre på den hvite kjolen.

Naturen tar henne vennlig i sine armer.
Hun lukker øynene og overgir seg betingelsesløst.
Den fullkomne foreningen får neseborene til å sitre.
Vinden stanser et øyeblikk
og stryker et vennlig kyss over hennes lepper.

Månen glir frem mellom de mørke skyene.
Kaster sølvglimt ned på naboens regnvåte tak.
Hun står ubevegelig og lar natten svøpe sin myke kåpe
omkring hennes nakne skuldre.
En hånd kjærtegner hennes bryst. Hun smiler blidt.

Magien lever.

Vinden

2009-02-04T03:37:00.001-08:00

Jeg bader i vinden som
kysser dine lepper i
varmt og vått vær.
Jeg puster dypt - og ser
meg rødmende rundt.
Føler en svulmende og berusende sitring.
Jeg ser på deg
mens du strekker deg;
krydret som konjakkflamberte kirsebær
i fløteskum med et lite dryss kanel.

Så rekker du ut en hånd
etter en pose kaffe.
Du legger den i handlevognen
Du stiller deg bak i køen.
Du betaler og ser rett gjennom meg.
Du går over parkeringsplassen.
Jeg blir stående svimmel og forvirret.
Fastholder deg et langt sekund -
før vinden bortfører deg...

Den største lykken

2009-02-04T03:32:00.001-08:00

Hun stod på toppen av fjellet. Kun et anstrøk av vind og myke hvite skyer var hennes selskap.

Hun åpnet armene sine og strakte dem mot himmelen. Lente hodet tilbake og åpnet munnen for å skrike, men ingen lyd kom ut.

Håret dekket skuldrene hennes og en tåre fant stille veien nedover kinnet. Den fuktet munnviken hennes, og flere fulgte i en stille strøm.

Fortvilet krummet hun seg sammen og falt om på den kalde klippen, mens gråten rev i hennes kropp.

Ikke engang her på toppen klarte hun å få ut ordene. Ikke engang ekkoet ville være der, for å lytte og gjenta hennes nød og smerte.

Lenge lå hun slik og lot vindens lette bris kjærtegne hennes kropp. Gråtens kraftige hulk stilnet, og ble til svake sukk. Tårene tørket inn, og bare den salte smaken av dem var igjen.

Bak de hvite skyene trengte en solstråle seg frem. Lys og varm berørte den hennes lukkede øyne. Hun myste mot det milde lyset, og et smil fant veien i hennes ansikt. Forsiktig og ukjent.

Det rykket forsiktig i hennes sammenkrøpete kropp, inntil hun lå flatt utstrakt på ryggen og lot armene falle ut til siden. Hun åpnet brystet sitt i dype åndedrag.

En stråle av varme og energi spredde seg i det før så kalde og tomme indre. Et smil bredte seg fra en svak krusning på leppene, inntil det satte seg fast på hele hennes munn. Det listet seg hele veien opp til øyekroken og fikk hennes øyne til å tindre av et nytt lys.

Mens hun lå der og lot strålene komme inn – for å fylle sjel og hjerte, merket hun en fredfylt ro. Gleden inntok henne med ømhet.

Langsomt reiste hun seg og åpnet armene sine. Strakte dem mot himmelen, lente hodet bakover og åpnet munnen. Et gledesskrik gav ekko igjen og igjen, før det fløy med vinden ut i det store rommet.

Hun stod på toppen av fjellet. Et anstrøk av vind og bløte hvite skyer. En solstråle sterk og varm, var hennes selskap da hun med lette dansetrinn gikk ned fra fjellet. Forventningsfull og fylt med lykke og glede.

Hun hadde funnet den største lykken. Seg selv.

Kjærligheten er...

2009-02-03T15:49:00.001-08:00

Kjærligheten er vakker. Den skremmer og er sterk. Kjærligheten er som en løve i fart over ørkenens røde teppe av begjær. Kjærligheten er en tørste som aldri slukkes av de hemmelige flammene, og ikke lar seg dynke av en iskald dusj.

Hva slags kjærlighet er det, som ikke tør snakke og som henger med hodet av skam? Er denne såkalte kjærligheten verdig et navn?

Ekte kjærlighet lyver ikke. Den gjemmer seg ikke. Ekte kjærlighet vil aldri bli nektet retten til å synge sin rasende sang, i de triste og tomme gatene under solnedgang. Kjærligheten ler og skremmer. Den roper ut sitt navn, slik at alle kan høre den. Kjærligheten er vakker. Den er skremmende og høylydt.

Mest av alt er kjærligheten stolt.

Begjær

2009-02-03T11:06:00.001-08:00

Nakne kropper
smeltet sammen.
Våte av svette
vugger de jevnt i takt.
Sammen i hverandre

Fingre flettet sammen.
Føtter som rører hverandre.
Dynen dekker blygselen.
Myke bevegelser og
hviskende stønn.

Sakte stillhet.
Bare lyden av to kropper
om støter inn i hverandre.
Den ene med ryggen
til den andre.

Lår blir berørt.
Hender holdes fast.
Nærhet som nytes.
Innestengt kjærlighet
i blomstring.