Jeg strekker meg over landskapet av laken og puter. Jeg leter deg frem, der, på den andre siden. Blikket ditt forbyr meg å snakke, så jeg lar fingrene mine langsomt skrive inn trøst og oppmuntring i det kortklipte håret ditt og langs pannen din.
Ord hjelper oss ikke lenger, og jeg lurer på om de noensinne har gjort det. I tomheten vi har skapt, er det bare fingrenes bevegelser igjen.
