Glimt av lys

Fanget i forventningenes sterke grep
står du alene i mørket.
Du er lenket til søyler av normer og idealer
i et univers du ikke lengre forstår.
Du smaker kun samholdets sødme i små glimt.


I samfunnets mørke
forsvinner glimtet av håp om noe annet.
Du lar lyset av fellesskap slukne i natt -
skapt av tapte drømmer i fortvilede fluktforsøk.
I din konstante higen etter lyset
fanges du dypere i omsorgens mørke ruiner.

Det hender

Det hender
at vinger bærer
når isen brister.

Det hender
at knyttede never
åpnes igjen.

I blandt
puster livet
forsiktig

- som et kyss
til et elsket
barn.

Magi

Bekkens rislende lyder danser sin grasiøse tåspissdans
med hennes trommehinner.
Vinder leker med seg selv gjennom hennes hår.
Solens stråler blir filtrert gjennom den gamle eikas blader
og danner vakre mønstre på den hvite kjolen.

Naturen tar henne vennlig i sine armer.
Hun lukker øynene og overgir seg betingelsesløst.
Den fullkomne foreningen får neseborene til å sitre.
Vinden stanser et øyeblikk
og stryker et vennlig kyss over hennes lepper.

Månen glir frem mellom de mørke skyene.
Kaster sølvglimt ned på naboens regnvåte tak.
Hun står ubevegelig og lar natten svøpe sin myke kåpe
omkring hennes nakne skuldre.
En hånd kjærtegner hennes bryst. Hun smiler blidt.

Magien lever.

Vinden

Jeg bader i vinden som
kysser dine lepper i
varmt og vått vær.
Jeg puster dypt - og ser
meg rødmende rundt.
Føler en svulmende og berusende sitring.
Jeg ser på deg
mens du strekker deg;
krydret som konjakkflamberte kirsebær
i fløteskum med et lite dryss kanel.


Så rekker du ut en hånd
etter en pose kaffe.
Du legger den i handlevognen
Du stiller deg bak i køen.
Du betaler og ser rett gjennom meg.
Du går over parkeringsplassen.
Jeg blir stående svimmel og forvirret.
Fastholder deg et langt sekund -
før vinden bortfører deg...

Den største lykken

Hun stod på toppen av fjellet. Kun et anstrøk av vind og myke hvite skyer var hennes selskap.

Hun åpnet armene sine og strakte dem mot himmelen. Lente hodet tilbake og åpnet munnen for å skrike, men ingen lyd kom ut.

Håret dekket skuldrene hennes og en tåre fant stille veien nedover kinnet. Den fuktet munnviken hennes, og flere fulgte i en stille strøm.

Fortvilet krummet hun seg sammen og falt om på den kalde klippen, mens gråten rev i hennes kropp.

Ikke engang her på toppen klarte hun å få ut ordene. Ikke engang ekkoet ville være der, for å lytte og gjenta hennes nød og smerte.

Lenge lå hun slik og lot vindens lette bris kjærtegne hennes kropp. Gråtens kraftige hulk stilnet, og ble til svake sukk. Tårene tørket inn, og bare den salte smaken av dem var igjen.

Bak de hvite skyene trengte en solstråle seg frem. Lys og varm berørte den hennes lukkede øyne. Hun myste mot det milde lyset, og et smil fant veien i hennes ansikt. Forsiktig og ukjent.

Det rykket forsiktig i hennes sammenkrøpete kropp, inntil hun lå flatt utstrakt på ryggen og lot armene falle ut til siden. Hun åpnet brystet sitt i dype åndedrag.

En stråle av varme og energi spredde seg i det før så kalde og tomme indre. Et smil bredte seg fra en svak krusning på leppene, inntil det satte seg fast på hele hennes munn. Det listet seg hele veien opp til øyekroken og fikk hennes øyne til å tindre av et nytt lys.

Mens hun lå der og lot strålene komme inn – for å fylle sjel og hjerte, merket hun en fredfylt ro. Gleden inntok henne med ømhet.

Langsomt reiste hun seg og åpnet armene sine. Strakte dem mot himmelen, lente hodet bakover og åpnet munnen. Et gledesskrik gav ekko igjen og igjen, før det fløy med vinden ut i det store rommet.

Hun stod på toppen av fjellet. Et anstrøk av vind og bløte hvite skyer. En solstråle sterk og varm, var hennes selskap da hun med lette dansetrinn gikk ned fra fjellet. Forventningsfull og fylt med lykke og glede.

Hun hadde funnet den største lykken. Seg selv.

Kjærligheten er...

Kjærligheten er vakker. Den skremmer og er sterk. Kjærligheten er som en løve i fart over ørkenens røde teppe av begjær. Kjærligheten er en tørste som aldri slukkes av de hemmelige flammene, og ikke lar seg dynke av en iskald dusj.

Hva slags kjærlighet er det, som ikke tør snakke og som henger med hodet av skam? Er denne såkalte kjærligheten verdig et navn?

Ekte kjærlighet lyver ikke. Den gjemmer seg ikke. Ekte kjærlighet vil aldri bli nektet retten til å synge sin rasende sang, i de triste og tomme gatene under solnedgang. Kjærligheten ler og skremmer. Den roper ut sitt navn, slik at alle kan høre den. Kjærligheten er vakker. Den er skremmende og høylydt.

Mest av alt er kjærligheten stolt.

Begjær

Nakne kropper
smeltet sammen.
Våte av svette
vugger de jevnt i takt.
Sammen i hverandre

Fingre flettet sammen.
Føtter som rører hverandre.
Dynen dekker blygselen.
Myke bevegelser og
hviskende stønn.

Sakte stillhet.
Bare lyden av to kropper
om støter inn i hverandre.
Den ene med ryggen
til den andre.

Lår blir berørt.
Hender holdes fast.
Nærhet som nytes.
Innestengt kjærlighet
i blomstring.