Uskrevne brev

Jeg skriver brev som ikke burde skrives,
om årene som gikk, og ikke ble.
Burde den forbli uskrevet, tiden?

Pusten løper i fra meg.
Tårene renner og fingrene blør.
Du er vakrere enn jeg har fortalt deg.

Jeg gråter deg tårer
som sakte blir til usynlige sjøer,
og kler av meg sakte for deg.

Naken spiser jeg tiden,
og blir stående igjen slagen.
Av meg selv. Og av deg.

På den andre siden

Jeg strekker meg over landskapet av laken og puter. Jeg leter deg frem, der, på den andre siden. Blikket ditt forbyr meg å snakke, så jeg lar fingrene mine langsomt skrive inn trøst og oppmuntring i det kortklipte håret ditt og langs pannen din.

Ord hjelper oss ikke lenger, og jeg lurer på om de noensinne har gjort det. I tomheten vi har skapt, er det bare fingrenes bevegelser igjen.

Perfeksjon

Nattregnets vanndråper
lander, beføler
og forandrer ansiktet
til et fuktig inferno
av vannglans.

Det myke måneskinnet
speiler seg
og fremkaller
en tidløs nytelse av
å leve her og nå.

Følelsen sprer seg
og klamrer seg fast
- og stunden foreviges.
Med en smak
av perfeksjon.

Nærheten din

Jeg sovner med hodet på brystet ditt
og vugges i søvn til lyden av stillheten din.

Den sterke pulsen din i øret når du puster tungt,
gjør meg vill og vakker.

Og når øyevippene dine skraper mot nyvasket laken,
knopper huden seg - jeg nyter lyden av deg.

Mest av alt vil jeg bare ligge stille
- og puste inn nærheten din.

For meg selv

Jeg går våren i møte mens mørket faller langsomt i det innerste rommet.

Nærhetens fravær gjorde meg tom, og da den kom, ble forsvaret slitt i stykker. Gråten vekket gleden ved å ta i mot og være til

- også for meg selv.

Varsomt - til en venn

Stillheten mellom tonene, tankene og tastene som presses ned, lar små ord bli stående igjen på skjermen.

Tankene mellom ordene som forteller at jeg er nær, forblir innenfor en stund til. Det er uvirkelig å oppleve at solen kan lyse og varme så sterkt uten å synes.

Det er nesten så jeg mister pusten. Dette ér virkelig og jeg vil ikke annet enn å legge armene mine varsomt om livet, tankene, ordene
- og deg.

Motsetninger

I drømmene får jeg svar på spørsmålene jeg hadde da jeg sovnet. Når jeg våkner tidlig om morgenen, forsvinner allikevel min nattlige visshet i takt med morgentåken.

Drømmenes logikk tåler ikke møtet med det fysiske lyset når jeg slår opp øynene. I et kort øyeblikk kjennes innsikten befestet i sinnet, før våkenlogikkens rasjonalitet tar over.

Nattens indre hendelser kan i blant henge igjen som en stemning – en følelse som mister farge i takt med formiddagens opplevelser. Ved lunsjtider er det som om drømmenes verden gjelder en helt annen person – ett helt annet liv.

I våkenlivet har jeg andre spørsmål og derfor andre svar. Ved morgengry og i nattens mørke, møtes de to verdenene i et flyktig øyeblikk.

Natt og dag – et søskenpar. Hver morgen dreper dagens Kain, nattens Abel. Midt i paradiset som skal komme, smelter de sammen og blir til ett. Dagens og nattens mostetninger gjør oss hele.

Lyset og mørket. Mannlig og kvinnelig. Alfa og Omega - i balanse og i samhandling.