Den største lykken

Hun stod på toppen av fjellet. Kun et anstrøk av vind og myke hvite skyer var hennes selskap.

Hun åpnet armene sine og strakte dem mot himmelen. Lente hodet tilbake og åpnet munnen for å skrike, men ingen lyd kom ut.

Håret dekket skuldrene hennes og en tåre fant stille veien nedover kinnet. Den fuktet munnviken hennes, og flere fulgte i en stille strøm.

Fortvilet krummet hun seg sammen og falt om på den kalde klippen, mens gråten rev i hennes kropp.

Ikke engang her på toppen klarte hun å få ut ordene. Ikke engang ekkoet ville være der, for å lytte og gjenta hennes nød og smerte.

Lenge lå hun slik og lot vindens lette bris kjærtegne hennes kropp. Gråtens kraftige hulk stilnet, og ble til svake sukk. Tårene tørket inn, og bare den salte smaken av dem var igjen.

Bak de hvite skyene trengte en solstråle seg frem. Lys og varm berørte den hennes lukkede øyne. Hun myste mot det milde lyset, og et smil fant veien i hennes ansikt. Forsiktig og ukjent.

Det rykket forsiktig i hennes sammenkrøpete kropp, inntil hun lå flatt utstrakt på ryggen og lot armene falle ut til siden. Hun åpnet brystet sitt i dype åndedrag.

En stråle av varme og energi spredde seg i det før så kalde og tomme indre. Et smil bredte seg fra en svak krusning på leppene, inntil det satte seg fast på hele hennes munn. Det listet seg hele veien opp til øyekroken og fikk hennes øyne til å tindre av et nytt lys.

Mens hun lå der og lot strålene komme inn – for å fylle sjel og hjerte, merket hun en fredfylt ro. Gleden inntok henne med ømhet.

Langsomt reiste hun seg og åpnet armene sine. Strakte dem mot himmelen, lente hodet bakover og åpnet munnen. Et gledesskrik gav ekko igjen og igjen, før det fløy med vinden ut i det store rommet.

Hun stod på toppen av fjellet. Et anstrøk av vind og bløte hvite skyer. En solstråle sterk og varm, var hennes selskap da hun med lette dansetrinn gikk ned fra fjellet. Forventningsfull og fylt med lykke og glede.

Hun hadde funnet den største lykken. Seg selv.