Jeg skulle elsket deg i de krystallklare nettene,
kjærtegnet den kalde huden
og fått deg til å tine under mine magiske fingres berøring.
Jeg skulle sett øynene dine slik ingen andre har sett dem.
Jeg skulle latt deg få meg helt.
Kjent pusten mot den varme huden min.
Leppene dine der du helst ville.
Jeg skulle ha oppbevart tankene dine i mine.
Vi skulle elsket inderlig og rått.
Sammen hadde vi vært uknuselige
når tiden slo hull på alt som var omkring.
Alt som var og aldri har vært.
Jeg så hendene dine.
De var mine for en stund -
sammenflettet i uendeligheten mellom oss.
Jeg så hendene dine og jeg så ingenting.
Ingenting.
Ser ut til at tankene våre følger hverandre. Jeg så noe av mitt "Ekko" i din tekst i dag, kanskje inspirasjon er kollektivt? Hm... =o)Gleder meg allerede til neste innlegg hos deg, da får jeg enda et jeg kan lese om og om igjen!
SvarSlettNår jeg leser hos deg, så ser jeg at det er mange sammenfallende tanker i det vi skriver - både i det jeg skriver her og "der".
SvarSlettJeg er glad jeg oppdaget deg og får ta del i det du skriver. Nå er jeg fast abonnent :)
Utrolig nydelige ord! Du er en dyktig skribent, og jeg gleder meg til å lese mer =)
SvarSlettHei Kristin
SvarSlettRart med det, at status quo i ens eget liv, i så stor grad bestemmer hva i andres tekster som tiltrekker. Alt jeg ser her er 9 ord og to punktum:
Jeg så hendene din og jeg så ingenting.
Ingenting.
Man griper straks, i hvert fall jeg, det som er kjent, uansett om dette kjente er kjært eller ikke. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker livet slik det beskrives over disse 9 ord, men bare at det livet for tiden er meg så fjernt at jeg skyver den delen av teksten fra meg. Kunne vært spennende å gjenlese dette når min situasjon er anderledes. Gjetter på at med kjærlighet i eget hjerte, så vil de nevnte 9 ord og punktumene bli så overflødige, at spurte du meg hva jeg syntes om den triste slutten, så ville jeg svare: Trist? Av den så jeg ingenting...
Nedoverbakke,
SvarSlettTakk for kommentar til ettertanke - og gjenkjennelse. Kan hende har det med status quo i eget liv, at så mange - ikke bare jeg - er tiltrukket av bloggen din også? Ut i fra kommentarfeltet, leser vi deg ulikt - og "dømmer" deg ulikt.
Rart med det. Når jeg tenker meg om, har jeg skrevet en hel del om - ingenting